16.01.2013

Å konfrontere. Både på godt og vondt.

Det er så mye enklere å klage over ting - for da slipper vi å konfrontere. Livet blir mer behagelig når man kan snakke om det, igjen og igjen, i stedet for å ta problemet ved rota. Vi er redde for at det skal slå tilbake når vi sier fra. Kanskje vi engster oss for at det er oss det er et problem med. Eller at vår virkelighetsoppfatning er full av overilt fantasi.

Wind

Egentlig, så tror jeg det gjelder enda oftere enn vi tenker over. Vi i Norge tror vi er så flinke til å skråle om alt vi mener. At vi er gode i bruken av ytringsfriheta. Men er det nå alltid vi våger si ifra? Jeg tror nemlig ikke det. Iallfall ikke når det gjelder. Og ikke bare med tanke på det vi misliker. Også når det er noe vi faktisk liker. Om andre, for eksempel, når de er flinke til å lage noe, eller de gjør noe bra. Vi er redde for at å gjøre dem høye på pæra. At de tror de er noe. Dere vet: Janteloven.

Untitled

Men jeg tror også vi har vanskelig for å konfrontere folk vi liker. Vi tør ikke fortelle folk hva vi egentlig føler. Det sitter langt inne å si til noen hvor mye de egentlig betyr. Livet blir jo lettere når man slipper å spre kjærlighetsærklæringer i øst og vest. Blir det ikke? Eller er det sånn at livet blir vanskeligere når man ikke vet om den du setter høyt, lar deg stå like langt fram i køen? Kanskje det bare handler om eget ego. Vi er redde for nederlag og underlegenhet. Vegrer oss, i fare for å bli slått hånden av. At de man binder seg til, ikke selv smiler fordi man gjør dem glad. Jeg tror iallfall at det er mine grunner: redd for å tabbe meg ut, på tross av hvor dumt det høres ut.

Ps. ikke bli redd for meg, folkens. Jeg lever i beste velgående, og jeg fant min positive side igjen så snart vi bikka over i 2013. I'm back! Dette er gamle tanker og nye tanker, forent i ett. Rettet mot mitt indre, men også mot andre i samfunnet.
/Bildene er linket!

39 kommentarer:

  1. Jeg er så enig med deg.
    Enn om det fantes en mellomting? Kanskje det gjør det? Det finnes jo de som sier ALT, og det er kanskje ikke alltid like lurt.. Men så har du sånne som meg da, som aldri sier noe.

    Jeg tror jeg er litt lik deg der, redd for at folk skal tro jeg er dum. Er også litt redd for å ikke bli tatt seriøst.
    Det er som oftest det som skjer når jeg først blir så sint og får et utbrudd og faktisk sier ifra - det er jo bare da det kommer ut.

    Vi må nok alle bli litt flinkere til å si hva vi har på hjertet - enten det er et kompliment eller det er kritikk! Og lære oss å holde igjen litt, i de tider det ikke passer seg ;)

    SvarSlett
  2. Vet ikke om det er helt det du mener, men en ting jeg har begynt med er å bli flinkere til å alltid si det hvis jeg syns noen har noe positivt ved seg. F.eks at de har fine klær på seg eller ser bra ut. Og helst til folk jeg ikke kjenner. Etter å ha vært i Usa og fått mange fremmede som kommer opp til meg å sier ting bare for å være hyggelige og fordi de virkelig mener det så har jeg bestemt meg for å bli sånn selv :) for det er så fint! Og jaa, bildet går bare fint :) vet at du linker <3

    SvarSlett
  3. Kjenner meg veldig igjen i refleksjonene dine! Når man blir oppmerksom på det, så er det UTROLIG irriterende å legge merke til hvor mye energi man bruker på å diskutere, klage og bære seg over ting. Det er ikke konstruktivt. Det er bortkastet. Jeg vet det, fordi jeg har vært sånn sjøl. I mange år, da jeg var yngre, var jeg og en venninne (som hadde det vanskelig på den tiden) eksperter på å snakke i TIMESVIS om ting vi begge kunne gjort noe med. Men vi var ikke interessert. Eller villige til å ta de vanskelige valgene vi da måtte ta. De vanskelige samtalene. Vi ville bare PRATE OM DET! I det uendelige, opp igjen og opp igjen, uten å komme noe nærmere en løsning. Du er så på kornet, når du snakker om å la være å konfrontere! Man dyrker tristessen, tragedien, det negative, inntil man befinner seg i et utrolig negativt tankemønster som sluker alt. Plutselig er alt galt. Kaffen er lunken, sola for skarp, det regner for mye, det fins ingen spennende jobber, hverdagen min kjeder meg. GAH!

    En gang i tiden lærte jeg av en fjollete amerikansk samlivsbok, at kvinner og menn er fundamentalt ulike her. Kvinner kommer hjem, og vil lufte frustrasjonene sine til mannen, og begynner å snakke om sin umulige sjef, håpløse kollega og masete kunder. Hun blir sur på mannen, fordi han straks stiller henne kritiske spørsmål som "men hvorfor sier du ikke noe", "hvofor gjorde du ikke sånn og sånn". Hun er ikke ute etter en løsning. Hun vil bare ventilere. For det er det kvinner gjør. Mannen er løsningsorientert, og tror han hjelper henne ved å foreslå grep hun kan ta for å gjøre hverdagen sin lettere. Også er krangelen i gang. :) Vel, menn klager nok også uten mål og mening, men jeg kjente meg i alle fall litt igjen i det :)

    Og nå avslutter jeg denne endeløse kommentaren! :)

    SvarSlett
  4. Jeg er helt enig med deg. Jeg syns det er så trist at vi i noen tilfeller ikke våger/gidder/bryr oss om å si i fra. Et klageinnlegg på facebooksiden til Statsministeren blir slått opp som førstesideoppslag, men hva med at Norge er i krig og hva betyr det for de berørte? All elendigheten som finnes på jorden? At vi forbruker i hjel jordkloden mens andre ikke har noen ting? Ja slike viktige saker som noen ganger blir nevnt, men som folk flest gir en lang i. Da begynner jeg å lure på hva som feiler folk flest, har de ikke en mening om det? Og så er jeg så enig med deg i at vi er dårlige til å bygge hverandre opp, å rose hverandre og rett og slett backe hverandre. Det ser jeg både i min nære krets og i samfunnet ellers. Lar folk seg styre mer av misunnelsen enn av evnen til å kunne fryde seg over andres bragder tenker jeg? Håper jeg tar feil. Uff, det ble kanskje litt negativt ladet alt dette, men godt å få ut frustrasjonen. Og takk til deg som våger/gidder/bryr deg om å si ting, du er jammen god!

    SvarSlett
  5. Åh for et godt skrevet innlegg, og du har så rett! Vi er kanskje flinke til å sifra om alt som egentlig ikke betyr noe, men det som faktisk gjelder? Sjeldent!

    SvarSlett
  6. Å! dette var utrolig interessant å lese i dag faktisk. Er fryktelig irritert på en jeg jobber med, og snakket i dag med en arbeidskollega (etter å ha seriøst fått nok) om vi skal ta det opp med Big J (sjefen som vi bare kaller big j sorta hahah).
    Jeg er så enig med deg, jeg kan ikke en gang begynne å forklare hvor mye. Men jeg er så enig! Nordmenn er håpløse på å si i fra. Både når det gjelder positive ting og negative ting, men jeg tror dette er noe man vokser mer og mer ut av når man blir eldre. Når jeg var like gammel som deg (hahahahhahaha! Nå føler jeg meg sykt kul som kan bruke en sånn setning) var det på vgs lite positivitet rundt gode resultater på skolen. Jeg tror folk lar vær å si i fra fordi de ser det som ett nederlag at noen gjør det bedre enn dem, sånn følte i allefall jeg det!
    Det med kjærligheten kan jeg ikke gi deg så mye på dessverre, beste er jo bare å hoppe ut i det! Heier på deg! (vet også at sånne kommentarer ikke hjelper assaaa)

    For å svare på kommentaren din: Jeg skal flytte til Dannmark den 9. februar :) Blir der frem til Mai! GLEDER MEG!!!!! (jeg vet du ikke spurte om det, men jeg gleder meg skikkelig mye)

    SvarSlett
  7. Du skriv så reflektert og bra, Siv. (og den ps-en gjorde meg glad, er så fint at du har funne den positive deg igjen :) )

    SvarSlett
  8. Helt enig, deilig med et innlegg som får en til å tenke litt for en gangs skyld. Men det er jo faktisk sant, vi er veldig flinke til å klage på og unngå problemer som dukker opp. Skulle nok vært flinkere til å konfrontere problemer og mennesker selv, istedenfor å bare holde munn og klage til alle andre isteden.

    SvarSlett
  9. Jeg er ikke så flink til å kontrontere folk jeg er glad i, hvis det er noe som trengs å tas opp. Er nok litt for opptatt av at ting ikke skal bli ubehagelig. Liker ikke mye styr, liker best at folk er blid og glad, og hvis det blir en mulighet for at de blir lei seg ved min konfrontoasjon, så er det lett å la det være.. Men jeg øver meg,både til folk jeg kjenner og er glad i, og til folk som trenger å høre ting høyere opp i systemer. Men til å rope høyt til samfunnstopper, var jeg nok flinkere til før, demonstrasjoner osv. Men dette med å bare sitte å klage er ikke sunt, man må øve seg på å plassere ting hos de det hører hjemme.. Det å si positive ting til folk, er jeg mye bedre på. Ikke redd folk skal bli høye på pæra, ikke redd Janteloven, hverken i forhold til andre eller til meg selv. Flink til å skryte både av andre og meg selv jeg. Og se de positive egenskapene rundt om kring. Men jeg har en jobb å gjøre med å brøle til de som trenger et brøl...

    SvarSlett
  10. Tilbakemeldinger er mye bedre enn å irritere seg over noen i lengre tid til det plutselig smeller :) Det er også bedre enn å baksnakke. Å gi folk komplimenter og fortelle dem hva vi føler er bedre å angre på at man har gjort, enn å angre på at man ikke har gjort. Hopp i det, sier jeg :)
    Janteloven kan ta seg en bolle.

    SvarSlett
  11. Du er så flink, Siv! Det du skriver er så sant.. Nordmenn ass.

    SvarSlett
  12. Jeg skjønner hva du mener! Jeg konfroterer nesten aldri vennene mine fordi jeg er de kommer til å synes jeg er dum eller teit!

    SvarSlett
  13. Siv, du Siv.. du får virkelig sagt det! Første avsnittet traff så godt, kjenner meg så absolutt igjen i akkurat det. De andre også, men særlig det første. Det krever liksom litt guts å virkelig si det man tenker på har jeg merka.

    SvarSlett
  14. Herlig innlegg, det får en virkelig til å sette seg ned og tenke. <3

    SvarSlett
  15. Fint innlegg!!
    Jeg er kanskje en av de menneskene som sier nøyaktig hva jeg mener og har måtte svelge en del kameler.. men jeg er ikke en sånn som krangler..men er det noe som plager meg eller mennesker som irriterer meg så konfronterer jeg dem:P og egentlig, de fleste i min venngjeng er lik mot meg.

    SvarSlett
  16. Det er litt begge deler tror jeg, jeg kjenner meg igjen på begge sidene ifallefall. Man har kanskje lyst til å hjelpe noen videre ved å si i fra, eller helst ikke trakke noen på tærne. Frustrerende iallefall. Kjenner litt på det i jobbsammenheng iallefall, men man har et ansvar i lederstillinger. Lurer på hva som fikk deg til å tenke på dette nå.. God helg søte jenta mi!

    SvarSlett
  17. søteste! du er så flink til å skrive ;) og må si meg litt enig ja...

    SvarSlett
  18. Det er lenge siden jeg har vært inne på bloggen din, og du skriver fortsatt like bra! Jeg blir fascinert. Er enig i mye av det der. Med en gang vi lar oss vise hva vi føler og liker, så kan vi bli såra. But hey, that's life.

    SvarSlett
  19. Du sier noe veldig vesentlig her! Ser det blant annet når det kommer til trivsel på skolen. Er det noen saker som blir tatt opp så er det kun det vi ikke er fornøyd med. For dårlig, men så har det bare blitt mer og mer det siste skoleåret. :/
    xx Siri

    SvarSlett
  20. sv: jeg vet!! Åhh, noen ganger er det skikkelig drivkraft i seg selv! :)

    SvarSlett
  21. Er nok mange som ikke liker konfrontasjoner, og derfor unngår man det. Jeg er en av dem som ikke er så glad i det. Men det er ofte fordi man ikke vil såre motparten...man vil gjerne bli likt og unngå konflikter. Men det beste er selvfølgelig å ta tak i problemet og snakke om det. Hadde alle vært flinkere til det, hadde nok verden vært et bedre sted!!!

    SvarSlett
  22. Huff, konfrontasjon er både det ene og det andre, men det jeg har lært av det er att det er lurt uansett! Hvertfall i de situasjoner jeg har vært i i det siste =)

    Hyggelig å lese hos deg igjen! Og forresten! Lenge siden sist!

    ~Sindre E

    SvarSlett
  23. Jeg venter så lenge med konfrontasjoner, at når de først kommer, da FOSSER de ut... Hehe.. For da har jeg som regel holdt meg så lenge.. Eller så blir konfrontasjonen "halvveis", fordi det er noen jeg ikke kjenner så godt. Haha.

    sv: Ja det har jeg :) Tuuusen takk søte deg! Du er for god. Godt at noen andre kjenner seg igjen også.

    SvarSlett
  24. Må nok si jeg ikke er så særlig flink med konfrontasjoner selv, men det er vel helt vanlig å styre unna ting som kan være ubehagelig :p

    Og glad du har funnet din positive deg igjen, Siv :)

    Sv; Det har du rett i, alt i Disney er mega imponerende og stort!

    SvarSlett
  25. Flott innlegg SIv, og det er mye sannhet i det du skriver. Janteloven er en drittlov, og det er så altfor mange mennesker som smiler og ler, og later som alt er bra, også er det bare falske og snakker dritt når du snur ryggen til de, men å ta problemet med vedkommende det unngår de. men å prate bak ryggen DET kan de... Selv er jeg nok litt frempå, kanskje av og til litt for mye... Jeg sier det jeg mener, og det som evt plager meg så får heller folk bli sure på meg hvis de ikke tåler å høre sannheten. Men jeg har fått mye pes for det og, det å være så ærlig.. men heller ærlig enn falsk! og heller ekte venner, enn dårlige venner. men vet om mange som ikke tåler konfrontasjoner, og kommer de så kommer det bak en sms eller på facebook, ikke face til face og det blir for latterlig.

    SvarSlett
  26. Haha, du er så herlig. Den lille teksten helt på slutten måtte jeg flire av. Søt, søt, søt.

    Konfrontasjoner. Det er litt skummelt, for det innebærer at du kanskje kommer til å såre noen. "burde du gjøre det", "det der var ikke så bra", "ehm, kanskje du ikke skal gjøre det sånn, men slik?"
    Å si ifra. Det kan være kjempeskummelt!
    Eller det å konfrontere en som har rettet/konfrontert/snakket om deg. Hvordan gå inn i en diskusjon med de rette argumentene og stå på sitt. Kanskje den du møter i konfrontasjon er utrolig snarkjapp med gode argumenter, vet det å snakke for seg og ender opp med å få deg til å skifte mening om hele saken.
    Ordforråd. Å snakke for seg. -- det kan være veldig vanskelig til tider.

    Men så er det også det du nevner - det å tørre å skryte av andre. Jeg må smålig kvinne meg opp litt for å gå opp til en person jeg ikke kjenner så godt, som jeg evt. ser opp til og si at jeg syns den personen har gjort en utrolig god jobb! Det er skikkelig merkelig, for hva er vel ikke bedre enn å bli skrytt av? Og da burde man jo vite at, det å skryte til en person, er minst like ålreit.

    Nei, det er merkelig det der. Godt poeng, Siv! Bra formulert også!

    SvarSlett
  27. Bra skrevet! Er veldig lett å gå å irritere seg uten å gjøre noe med selve problemet.

    SvarSlett
  28. //hmmm, vanskelig å svare på hva det smaker egentlig.. med asparges er jo grønt for, så det smaker jo litt sånn da... nei det må egentlig bare smakes. finnes ferdig asparges på boks, men de er ikke så gode.

    SvarSlett
  29. Konfrontasjoner er kjempevanskelig, men utrolig viktig!!

    SV: Hahaha, her har vi hatt nok vinter på en stund! Jeg er lei, lei, lei!

    SvarSlett
  30. Once again, tankevekkende ord! Vi er eksperter til å sitte med kaffekoppen i hånda og drøfte og synse, men når det kommer til stykket er det jo nesten ingen som sier hva de mener(som de tidligere har vært svææææææært så engasjert i). Man trenger jo ikke å ha en mening om alt, men hvis det er noe en syns er viktig burde man ta det opp når man kan.

    PS: Nå har jeg laget et emo-innlegg med et bilde fra wikimedia(Haha, I know).

    SvarSlett
  31. // ja det var en fantastisk bursdag, og spa er aldri feil, og hvertfall ikke i 4,5 timer:)

    SvarSlett
  32. Veldig sant, og bra skrevet!

    SvarSlett
  33. Å, du skriver så godt Siv og du får meg til og tenke og fundere litt innimellom ;) Keep it up - kjekt og lese dine tanker. Ha ein fin tirsdag!

    SvarSlett
  34. Du har rett i mye av det du skriver. Mye her å tenke over.

    SvarSlett
  35. kjempe bra Siv! Reflekterende og flink med ord som alltid! Det finnes en grense over hvor mye skryt man skal få tenker jeg... så man ikke blir for selvgode, men er man flink til noe så burde det belønnes.. hvert fall hvis det er en person som aldri får skryt ellers!

    SvarSlett
  36. Flott skrevet innlegg! Jeg er den som ikke så godt konfrontasjoner og det er noen ganger jeg har hatt lyst å si fra,men ikke turt pga redd for å såre personen eller si noe galt.

    SvarSlett
  37. sv: Skriv inn celcius :)

    SvarSlett